Lovgiver har i flere år hatt fokus på den økende mengden overvann. Problemet skyldes blant annet at stadig mer av jordens overflate blir bebygget av harde flater som ikke absorberer vann. Der det tidligere var skog, er det nå asfalt, belegningsstein og store tak.
Stadig mer overvann flommer derfor inn over eiendommer og ødelegger både hus og andre bygninger, men også grunnen bygningene står på og infrastruktur som er lagt i grunnen. Nye lovendringer vil fra nyttår vil gi kommunene bedre rettslige verktøy til å få bukt med problemet.
For eiendommene som rammes kan skadene bli store. Huseiere opplever at grunnen ”forsvinner” under husene, ledningsnettet i grunnen mister fundamentering og kan bryte sammen, kjellere utsettes for fuktangrep, støttemurer ”kommer ut”, veier ødelegges både fordi vannet undergraver veilegemet og tidvis også medfører frostsprengning.
Kostnadene blir raskt store for den som utsettes for overvann fra høyereliggende eiendommer.
Plan- og bygningsloven har regler som krever at overvann skal håndteres forsvarlig ved utbygging. Men loven har inntil nå ikke hatt noen klar regel som gir kommunen myndighet til å gripe inn overfor eksisterende bebyggelse.
For den som er rammet av overvann, har det tradisjonelt vært naboloven § 2 som er blitt brukt for å få stoppet problemet. Denne regelen sier at ingen må ”ha, gjera eller setja i verk noko som urimelig eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom”. Her må den som utsettes for overvann kreve at naboen treffer og bekoster effentive tiltak for å stoppe overvannet. I ytterste konsekvens betyr dette å saksøke naboene som har høyereliggende eiendommer, der vannet kommer fra.
Men det kan være tungt for en privatperson å gå til rettssak. Det er dyrt, det tar lang tid, og det er alltid en viss risiko for at dommeren ikke dømmer slik man ønsker. I tillegg kommer belastningen med å ødelegge det som kan ha vært et godt naboforhold. Det er et kjent fenomen at nabotvister ofte ender med at en av partene velger flytte.
En annen måte å få bukt med problemet, er at kommunen engasjerer seg ved å pålegge ”skadevolder” utbedring. Kommunen har i dag bare svake hjemler for å gripe inn, ifølge vannressursloven § 7 annet ledd, forurensingsloven § 22 annet ledd, og pbl. § 29-6 tredje ledd.
Dette endres fra nyttår, når kommunene får et nytt” verktøy” for å ta tak i problemet.
Plan- og bygningsloven får en ny paragraf, § 31-14. Paragrafen sier at der det er nødvendig for å avverge fare for skade eller vesentlig ulempe på person, eiendom eller miljø, «kan kommunen pålegge en eier eller fester av bebygd eiendom å sørge for forsvarlig håndtering av overvann på egen eiendom, forsvarlig avledning av overvann fra eiendommen, eller å gjennomføre en kombinasjon av håndtering og avledning av overvann». Pålegget skal kunne gjennomføres uten uforholdsmessig stor kostnad.
Den nye paragrafen gir altså kommunen en klarere myndighet til å gripe inn og pålegge «skadevolder» å gjennomføre nødvendige tiltak.
Det er å håpe at kommunene nå aktivt tar tak i de store problemene overvann skaper, også i eksisterende bebyggelse.
